EN STRIPE

Pål Ivar Bergersen

Èn stripe finnes ikke. Den er alltid i selskap med noe annet, andre striper, felter, en bakgrunn, et nabolag – selskap som gir stripen dens bredde, fargetone, uttrykk, - vårt inntrykk. Forskjellig selskap gir forskjellige striper, selv om det et den samme. En stripe er en flate. Striper framstår som noe nøytralt. Ingegjerd Dillan sier hun utforsker valører.

De siste årene har ”forskningen” blitt mer systematisk, men har derfor også gitt større frihet. Resultatet synes strengere, mindre personlig. Hun beveger seg mellom lysglimt og lysflater. Vi kan kanskje se lys uten farger, men ikke farger uten lys. Dillan sender oss inn i en optisk spenningslek, på fullt alvor.

I 1972: en debutant, en opprører stillte ut i Unge Kunstneres Samfund – striper, streng geo-metri, sterke kontraster. ”Bør kunst avskaffes?” Ingegjerd Dillan ville distansere seg fra såmye: det personlige, maktsystemer, tradisjoner. Resultatet ble så personlig , likevel. Hun hadde og har en tilnærming til kunsten, der motsetninger skaper resultatet. Dialektikken forklarer utviklingen, også innenfor kunsten. Hun ville bryte med Kunsten, men kunne ikke beskytte seg mot kunsten, kunst skulle være ukunst. Bort med den store bokstaven. Kunsten hennes er selvfølgelig individuell, men individualismen skulle bekjempes.

Etter hvert må det strengeste vike. Vi ser det først i formen, bildeelementene frigjør seg fra hverandre for å inngå i nye sammenhenger. Geometrien løses opp og kommer tilbake. Kontrastene er fortsatt sterke, gjerne svart mot hvitt, komposisjonene ordnet til mønstre eller figurer.Inspirasjonen kom fra Afrika, fordi det åpnet en ny form- og fargeverden, med en indre glede, glød mer enn prakt. Samtidig betyr inspirasjonen et brudd med vår fargetradisjon. Det virker uvant og gir derfor nye opplevelser, ulikt amerikansk stripe – og flatemaleri, men likevel sett gjennom vår tradisjon og hennes personlighet.

Ingegjerd Dillan er opptatt av det tause, anonyme, ikke – litterære språket. ”Hva skjer når ordene blir borte?” Resutatene kan virke svært enkle, men likevel (eller nettopp derfor) rommer de en kompleksitet som gir oss undring og tvetydighet. Til tross for alle forbilder, til tross for det upersonlige, dette kan ikke være laget av andre enn Ingegjerd Dillan. Og det kan jeg ikke forklare. Hvordan skal jeg kunne si noe om det som skjer når ”ordene blir borte”?

Man blir heldigvis litt hjelpeløs, ellers kunne vi nøyd oss med litteraturen. Selvfølgelig er det vakkert. Skjønnheten er en del av motivasjonen. Kampen mot Kunsten blir mer og mer en fordypning i den systematiske letingen etter noe mer, i kunstens muligheter. Dillan gir oss det subtile, mer ”valør”, mer lavmelt. Fortsatt øser hun generøst ut denne utrolige klarheten / avdempetheten, tydligheten / tvetydigheten.

Stripene er der, de ordnede prikkene, kilene , flatene, bevegelsen. Bevegelsen ja, den hadde jeg nesten glemt. Den sniker seg nærmest innpå oss, ikke som noe voldsomt, men som en mulighet, som det geometriske er en mulighet for det organiske, - livet.

Hun har selv diktet det:

”……….

Det ornamentale, strenge.

Motsetningen mellom det geometriske

og det organiske. Det statiske og mobile.

Mellom konstruksjon og natur.

Energi løsrevet fra yttre vikelighet.

…………

Stillstand som bevegelsens kilde.

Bevegelse til. Utvidelse. Av øyeblikket.

Og så bli ”ordene borte.”

Kunsten er en del av livet. Se selv – og opplev: ”Tilstand”, ”Gul” ( begge fra 2002 ). Kompleks enkelhet, strenghet som dirrer av liv.Det slo ut i full modenhet på Galleri Heer, i 2002, og det fortsetter. Tro bare ikke at opprøreren har tilpasset seg Kunsten, tro ikke at hun blir ferdig med noe. Det kommer igjen, hun kommer igjen, så lenge det nytter å være en del av sitt NÅ.

Last ned som: Word dokument

 

Katalogtekst til gruppeutstillingen ”Tre i tre”med Ingerid P. Kuiters og Johan - Fredrik Arntzen, Haugar Vestfold Kunstmuseum 1997

Einar Wexelsen

På sin debututstilling i 1972 stillte Ingegjerd Dillan ut arbeider i aluminium, plexiglass, speil o. lign.,materialer som røper at hun var opptatt av billedkunst som utsmykking, bl.a. i moderne arkitektur. Det skulle likevel bli grafikken, nærmere bestemt linoleumssnittet, hun konsentrerte seg om, og som ble hennes medium. Men interessen for ornamentale aspekter i et rendyrket enkelt formspråk har uavhengig av materialbruk stått sentralt i hele hennes produksjon.

I de senere år er hun igjen blitt opptatt av også andre materialer. Det faktum at hun benytter lino, fordi det har liten egenverdi og er godt egnet til rene formløsninger, forsterker inntrykket av arbeider der alle overflødige effekter er fjernet.Dessuten lar det nøytrale linotrykket seg , lettere enn andre grafiske teknikker, kombinere med for eksempel tre eller acryl, med tanke på et helhetlig resultat. Tidlig følte billedkunstneren Ingegjerd Dillan europeisk kunst og kultur som en klamp om foten og ønsket å frigjøre seg og starte med ”blanke ark”. Urbefolkningers kunst ble en viktig inspirasjonskilde, ikke minst afrikansk og grønlandsk.

Selv om hun var seg lite bevisst sin bakgrunn i en vestlig nonfigurativ tradisjon, har denne arven likevel hatt betydning for hennes søken etter opprinnelighet og et tilnærmet anonymt uttrykk. Hun ønsker ikke å formidle et litterært budskap, men en ren visuell opplevelse. Med sin l`àrt pour l`art holdning, fant hun ikke overraskende det hun var på let etter i folkekunstens nøytrale vesen. I eksotiske og dekorative uttrykk møtte hun ikke bare den stillhet og ro, men også de muligheter for kontemplasjon og fordypelse hun streber etter.

Hennes arbeider fremstår på en måte som en forskningsreise i et eksotisk men personlig drømmeland, med klare assosiasjoner til og trekk hentet fra i første rekke afrikansk natur og kultur. En vektlegging av det verdifulle ved selve arbeidsprosessen er for øvrig blitt et typisk trekkved mye av dagens billedkunst. Når Dillans billedverden ikke blir kjedelig, skyldes det kanskje først og fremst at komposisjonene vitner om at hun arbeider i spenningsfeltet mellom det organiske og det geometriske og dras i begge retninger. Dette fører til at uttrykket blir personlig fordi dialog og kontraster mellom forskjellige former blir en utfordring nettopp til egen sans for det ornamentale og enkle. Disse betegnelsene står sentralt i hennes forståelse av begrepet naivisme.

På denne utstillingen viser Dillan både små og store arbeider, hovedsakelig fra de tre siste årene. Mange er satt sammen av flere trykk. Motivene vitner igjen om sterke impulser fra afrikansk folkekunst og natur. Som tidligere benytter hun linosnitt på forskjellige papirtyper som håndkoloreres, av og til på forhånd, men for første gang kombineres de med tre. Trykkene er klebet opp på bjerkefiner, og til slutt påført en spesiell lakk. Et av arbeidene fremstår som et rent romelement i form av en firkantet søyle. Bruk av flere typer materialer, geometriske former som for eksempel trekanten ( pyramiden) og ønsket om å komme bort fra alt som heter rammer, gjør det naturlig å trekke linjer tilbake til hennes første utstilling. Det betyr imidlertid ikke at ringen er sluttet.

Med en meditativ holdning og en analytisk evne til klargjøring og forenkling, og på en intellektuelt lekende måte, formidler hun kanskje i enda større grad enn tidligere en ren visuell opplevelse ved hjelp av minimale virkemidle både hva form og farge angår. På denne måten får hun fram mystikken i det enkle og magien i det symmetriske. Symmetri blir uttrykk for innhold, nærmere bestemt en tilstand av tilstedeværelse preget av for eks. ro og harmoni.

Selv om hun rendyrker det rene og dekorative, makter hun likevel, spesielt i arbeider som har en stilisert figurativ karakter, å skape stemninger – en følelse av sensuell nærhet og samhørighet med en eksotisk kultur og natur der landskapet formelig dirrer av lyder og ånder av dufter, til tross for den ro det inngir. Hun viser med andre ord at stillhet og ro ikke er ensbetydende med fravær av sanseinntrykk og at lengsler og drømmer ikke nødvendigvis rommer et litterært budskap. Følsomhet og føleri er to vidt forskjellige ting. Hos Dillan finner vi en sammensmeltning av idè, form og materiale som vitner om at hun fortsatt vil være opptatt av å finne et minste felles multiplum som for henne utgjør selve essensen i uttrykket.

Last ned som: Word dokument